Toleranse for andres meninger - en vanskelig sak

I den pågående debatten om rusreformen blir man som motstander av forslaget forsøkt fratatt sin legitimitet; Enten lyver du om innholdet i reformutvalgets mangesidige forslag, eller så har du ikke lest og forstått.

Det er uheldig av flere årsaker.

Mange kvier seg for å delta i debatten, forståelig nok; du må regne med å teppebombet. En skulle nesten tro det var motsatsens strategi, slik at ingen tør å si noe. Meningsmotstandere blir kneblet, argumentasjonsrekkene er gjerne så lange og omfattende at det i seg selv kan bli et argument der du begynner å tvile på din egen tro. Er du riktig uheldig blir dine meldinger screenshotet og delt i ulike fora. Mulig du også får meldinger om hva noen har lyst til å gjøre med deg.

Enhver person vil jo blir skremt fra et slikt tyn. Sier du sistnevnte høyt får du mest sannsynlig høre at du har inntatt offerrollen.

"

Jeg så aldri noe tydelig pårørendestemme i rusreformens rapport, men når det er sagt har jeg min egen. 

"

Det kan umulig være riktig at en gruppe skal få lov til å umyndiggjøre stemmen til en annen gruppe. Så her kommer et klart opprop fra en mor som er bekymret for unges lefling med rusmidler.

En dag vil barna våre introduseres for rusmidler. Hvilke holdninger har de med seg? Hvilken resiliens eller robusthet har barnet i møte med euforien i rus? Vil personligheten til barnet mitt søke i denne retningen, og vil din sønn motstå gruppepresset? Hvilken kunnskap har du som mor eller far? Vil datteren din begynne å ruse seg?

Jeg så aldri noe tydelig pårørendestemme i rusreformens rapport, men når det er sagt har jeg min egen. Jeg mener at hyppig og langvarig narkotikabruk medfører risiko for både akutte og kroniske helseskader og problemer. Narkotikabruk er også forbundet med sosiale skader, for eksempel marginalisering og konsekvenser av kriminalitet. Skaden som påføres barn i rusbelastede familier, er et undervurdert samfunnsonde. Det er vanlig at barn med slik oppvekst gjør sitt ytterste for å skjule hjemmets rusproblemer for omverdenen. For meg er det ille nok at samfunnet ikke klarer å håndtere, eller å ta seg av traumatiserte barn, som mister sin barndom. Det blir for smalt å skylde på politiet og forbudet. Det var ikke politiets skyld da jeg fikk tilbud om en bøtte sprit i 14 års alderen. Heller ikke var politiet årsaken til at jointen sirkulerte rundt da vi som tenåringer satt i parken på Hovseter. Hvilke trekk ved min person bidro til at det gikk bra for meg, men ikke min venn? Jeg har i dette stor lit til det normdannende ved et forbud. Det gir en viktig rettesnor. I tillegg har min familie gitt meg noe jeg mener har vært viktig for meg. Men jeg kan ta feil. Mulig det var flaks.

Uansett, jeg har negative erfaringer med narkotika. Det holder for meg. Og det er min rett. Det spiller svært liten rolle om alkoholen gir større skade. I min verden skaper narkotika nøyaktig det samme.

"

Ingen skal fortelle meg at jeg ikke bryr meg om samfunnets rusmisbrukere, eller de som ramler utenfor, fordi jeg er motstander av avkriminalisering.

"

Ingen skal fortelle meg at jeg ikke bryr meg om samfunnets rusmisbrukere, eller de som ramler utenfor, fordi jeg er motstander av avkriminalisering. Når det er sagt ønsker jeg ikke at tunge brukere skal straffes. Men jeg ønsker en rusreform som på en klok måte tilbyr hjelp til de som sliter, som i dette gir verdighet for de tunge brukerne. Men i dette bildet må også forholdene ligge til rette for at skadelige forhold avdekkes. I Norges land lever barn med sine foreldre som daglig ruser seg. De blir slått. Andre misbrukt. Mange utsatt for grov omsorgssvikt. Uten at helse eller politi kommer i posisjon til å gjøre noen med dette.

Samtidig må en reform sikre tiltak som forhindrer at eksperimenterende ungdom utvikler alvorlig avhengighet. Jeg tror ikke en avkriminalisering er løsningen for disse.

Jeg har valgt en jobb hvor jeg daglig oppsøker mennesker som lider av ulike årsaker. Jeg er ikke uviten eller ignorant. Til det har jeg erfart for mye.