Dette må vi gjøre bedre – og det kan gjøres innenfor dagens lovgivning

Vi må bli bedre på informasjon til ungdom og foreldre om skadevirkninger av narkotika

Samfunnet har i alt for lang tid overlatt til ungdommer selv å finne frem til informasjon om narkotika, for eksempel gjennom sosiale medier og nettsider drevet av legaliseringstilhengere. Det er behov for en opptrappingsplan for det rusforebyggende arbeidet, hvor fokuset legges på det primærforebyggende.

Forskning har vist at enkeltstående informasjonstiltak ofte har liten innvirkning på holdninger og atferd, men at informasjonstiltak som ledd i en bredere forebyggingsinnsats, kan ha stor betydning. Den såkalte Islandsmodellen viser hvordan en kombinasjon av tiltak, som etablering av foreldrenettverk, at foreldrene oppretter felles regelsett for ungdom i et lokalsamfunn og oppfølging fra presse, politi og lokale organisasjoner, til sammen har ført til drastiske reduksjoner i bruken av tobakk, alkohol og narkotika på Island.

Narkotikaforebyggende tiltak kan ikke isoleres til en enkelt etat eller organisasjon. Både familie, lokalsamfunn, skole og nasjonale instanser og organisasjoner må ta et ansvar dersom informasjonsinnsatsene skal lykkes.

Samtidig handler vi ikke bare i tråd med kunnskap og fakta - vi påvirkes av andre rundt oss. Forebyggende arbeid må ta hensyn til dette og ha som mål å påvirke så vel den sosiale aksepten og normene rundt narkotikabruk, som hvordan bruken oppfattes – attraktivt, spennende, kult osv.

Skolen spiller en nøkkelrolle. I tillegg til undervisningsprogrammer rettet direkte mot elevene er det viktig å involvere foreldre og foresatte.

I alle skoleklasser kan det finnes noen elever som trenger mer omfattende oppfølging. Her må skolene være flinke til å kartlegge tidlig, og gi tilbud om oppfølging. Integrerte aktivitetstilbud ut over vanlig skoletid kan bidra til å hjelpe alle elever til å drive med gode fritidsaktiviteter.

Flere ungdommer må få den hjelpen de trenger - oppfølgingen rundt ruskontrakter bør styrkes og være et tilbud også til unge voksne

Noen sårbare unge utvikler tidlig et stoffbruks- og avhengighetsproblem. Disse problemene går ofte ikke over av seg selv. De må avdekkes så fort som mulig, slik at hjelpetiltak kan settes inn. 

I de senere årene er det utviklet nye, alternative reaksjoner overfor unge narkotikabrukere. Disse må utvides og styrkes. Det vanlige er at når de blir avdekket av politiet for sin omgang med narkotika, blir de kalt inn til en bekymringssamtale sammen med foreldrene, og de blir tilbudt en ruskontrakt med politiet og en påtaleunnlatelse på vilkår. Vilkårene kan være forskjellige, men ofte er ett av punktene at den unge skal forplikte seg til å holde seg borte fra narkotika, noe som kan kontrolleres gjennom urinprøver. Oftest skjer dette i samarbeid med helsesykepleier på skolen eller i kommunehelsetjenesten, noe som også skaper mulighet til å ta opp eventuelle underliggende livsproblemer. Evaluering av slike kontrakter har vist at mange har sluttet med narkotika som en følge av dem. Ofte er ikke dette gjort bare av frykt for å få narkotikalovbrudd på rullebladet, men like ofte er det et uttrykk for at de unge ønsker å gjenopprette tillitsforholdet til foreldre og foresatte. Noen unge bruker også ruskontraktene som et argument overfor andre ungdommer som forsøker å trekke dem med på stoffbruk.

Men ruskontraktene preges mange steder av at ressursene hos politiet og kommune-/skolehelsetjenesten er for dårlige. I Ringsaker kommune har de gode erfaringer med ruskontrakter for unge helt opp til 24 år, gjennom TIUR-prosjektet. Vi mener at ruskontrakter mellom den enkelte unge og politiet, i samarbeid med foreldre og helsetjeneste, bør bli en standard for alle unge som på et tidlig stadium blir avdekket for narkotikabruk.

Behandlingstilbudet til rusavhengige må forbedres

Det er mange som har fått og får god hjelp innenfor behandlingstilbudene i spesialisthelsetjenesten. Tiden fra første henvendelse til man er i behandling må reduseres. Det er viktig å peke på at rusavhengighet er en langvarig tilstand. Har man brukt noe tid på å utvikle slik avhengighet, må man også regne med en viss tid for å normalisere situasjonen. Tjenester må være tilgjengelig gjennom hele forløpet. Når en pasient har brutt behandlingen sin må vi sørge for at vi raskt kommer i posisjon igjen.

Men et vellykket behandlingsresultat kan likevel være bortkastet dersom en utskrevet avhengighetspasient ikke blitt tatt godt vare på når vedkommende skal vende tilbake til hjemkommunen. Ofte er det behov for tilrettelagte boliger og for skole-, arbeids- eller aktivitetstilbud, som kan bidra til en meningsfull tilværelse. Behovet for et miljøskifte, hvor man etablerer et nytt og narkotikafritt nettverk, er viktig. Her kan organisasjoner som AA og NA være et tilbud, men også kommunalt opprettede selvhjelpsgrupper kan være en mulighet. Også brukerorganisasjoner som ProLAR kan være et tilbud, f.eks. til LAR-pasienter i kommunene.

Tunge brukere bør ikke straffes for eget bruk

Knapt noen er uenig i at bruk av straff overfor rusavhengige hverken er ønskelig eller effektivt. Rusreformen var i utgangspunktet en reform som skulle forbedre situasjonen for disse brukerne. Mindretallet i rusreformutvalget, Rune Swahn, foreslår at et påtaledirektiv kan løse dette, på samme måte som politiet i henhold til brukerromsloven ikke slår ned på stoffbrukere som er på vei til sprøyterommene i Oslo og Bergen for å bruke sine illegalt anskaffede stoffer.

Samtidig kan tyngre brukere begå andre lovbrudd, som de også i dag straffes for. Ca. 70 prosent av innsatte i norske fengsler har et rusproblem. Vi mener at det må etableres mer smidige ordninger for tilgang til avhengighetsbehandling for innsatte og personer med rusproblemer som befinner seg i kriminalomsorgen. Programmer som Narkotikaprogram med domstolskontroll, som nå er rullet ut over hele landet, har vist seg å ha bedre effekt overfor tunge stoffbrukere enn de fleste andre behandlingstilbud for tilsvarende målgruppe. Også straffegjennomføringslovens §12, som gir rett til å søke om soning i institusjon istedenfor fengsel, bør praktiseres i langt større grad, dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig. Dette betinger at søknaden må sendes og avgjøres før soningen begynner, slik at den rusavhengige slipper å ta veien om fengselet i det hele tatt.

Flere må få hjelp til å leve narkotikafritt

For de fleste unge i vårt land er narkotikafrihet en selvfølge, og vi må legge til rette for at dette kan fortsette gjennom gode oppvekst-, lærings- og fritidsmiljøer.

Å gå fra å bruke narkotika til å bli rusfri handler både om å skape seg en ny identitet og om å få lagt til rette for en narkotikafri hverdag – og begge deler må tas hensyn til. Personer som kommer ut fra behandling eller fengsel må også få tilbud om å delta i de samme narkotikafrie miljøene, hvor narkotika ikke blir tolerert, men hvor aktivitetene, samværet og fellesskapet er så attraktivt at det oppveier et eventuelt sug etter narkotika på nytt.